De aller fleste har en god venn/venninne og betro seg til og som de stoler 100% på. Ikke jeg. Vel, egentlig har jeg mange gode venner og jeg stoler på dem også og vi kan snakke om alt. Eller i hvertfall, nesten alt. Det er en ting jeg ikke kan snakke med dem om. Og det er min aller største hemmelighet. Hvorfor kan jeg ikke dele den med mine venner? Jo for det første: Jeg tror ikke de vil forstå det og de kommer heller ikke til å like den. For det andre: Jo flere som vet om en ting, jo vanskeligere er det å holde det skjult. Og av hensyn til andre enn meg selv må denne hemmeligheten for all del ikke komme ut. Denne hemmeligheten er en han. En fantastisk, deilig, vidunderlig, mandig han. En han som er min kjæreste og som jeg er utrolig glad i. Min GIFTE kjæreste. Og ikke nok med det. Han er et kjent fjes for mange og av den grunn må vi være ekstra forsiktige med vår hemmelige kjærlighet.
Ikke en gang min nærmeste familie vet om ham og sånn må det desverre fortsette. Det er det verste. Og ikke få dele min lykke med mine nærmeste. For alle jeg kjenner tror jeg er en glad og førnøyd jente som er lykkelig som singel, og som har beundrere i kø (noe må man jo bruke som unnskyldning for å “forsvinne” i tide og utide).
Så når jeg ikke har noen å betro meg til, kan hodet mitt være ganske overfylt av tanker noen ganger. Men kan man ikke bruke en blogg i stedet for en venninne? Anne Frank hadde jo dagboken sin hun også.
Vel, da får jeg vel fortelle litt mer om min kjære, da. Vi har hatt et forhold nå i 3 måneder men jeg har kjent han store deler av livet. Han har tidligere vært kollegaen til min far, selv om det nå er mange år siden. Etter det har jeg ikke sett han på noen år helt til jeg tilfeldigvis fikk et vikariat på hans arbeidsplass. Vi ble kjent på nytt og etter en lønningspils ble vi sittende å prate utover kvelden og etter mange timer og drinker førte det ene til det andre og her er vi.
Og jeg som alltid har tilhørt de som ikke har forstått hvordan noen frivillig kan gå inn i et sånt forhold.
Så nå føler jeg til tider at livet mitt er en klisje og det er fullt av hemmeligheter, løgner og unnskyldninger. Ingen drømmesituasjon, men jeg kan likevel ikke tenke meg et liv uten min kjære. For oss har dette blitt det vanlige. Selv om vi ikke treffes ute blant folk på lik linje med andre par, selv om vi aldri kan bli samboere, aldri får feire høytider og fødselsdager sammen så er det dette jeg vil. Det er denne mannen jeg vil ha.
Jeg prøver likevel å være litt realistisk oppe i alt dette, selv om jeg er nyforelsket og blendet, så vet jeg at han sannsynligvis aldri kommer til å forlate sin kone og sine barn for meg. Og selv om det er vanskelig, så får jeg nøye meg med den tiden vi får sammen. Det er tross alt bedre enn ingenting.
-Kass-
